Laugtuns Angeyja sovnet stille inn den 29.01.08, 13,5 år gammel, og savnet er stort.  Hun har vært en del av vår hverdag og fest i 12 av disse årene, og gitt oss utrolig mye.  Ikke bare i utstillingsringen, der hun virkelig var en stjerne, men også via sitt milde vesen og herlige gemytt. Det har liksom aldri vært noen problemer med henne av noen art. Bortsett fra den siste måneden, var hun aldri syk. Veterinæren ble bare brukt til vaksinasjoner og lignende. Hun var snill med mennesker og dyr, og kranglet aldri med mindre hun måtte forsvare seg. Hun har gjort seg bemerket utover landegrensene og på tvers av raser. En slik hund får man aldri igjen uansett, og vi har lovet oss selv at vi ikke skal prøve å sammenligne andre hunder med henne. Hun var unik på alle måter.

Angeyja kom til oss 1,5 år gammel, og spenningen var stor om hun kom til å gå sammen med vår ranghøye rottweiler. Etter 10 minutters tur sammen, kunne vi slippe de sammen inn, og de var uatskillelige ”søstere” inntil rottweileren døde av kreft 10,5 år gammel. Angeyja sørget virkelig den gang, og var frustrert noen uker inntil hun forsto at hun faktisk måtte ta over lederskapet.

4 år gammel fikk hun sitt første og eneste valpekull på 9 herlige nøster. Selv om vi hadde tenkt å beholde en tispe den gang, var det ingen tvil om at Chivas var den som måtte bli hos oss. En liten historie som beskriver ganske godt hvordan hun var; da valpene var noen dager gamle. Vår rottweilertispe var forferdelig nysgjerrig på de lyder og lukter som kom fra valperommet, men vi hadde ennå ikke vist henne hva som var der. Vi drev med kveldsstellet med veiing og skifting i valpekassen, da hun plutselig sto i døråpningen med store øyne. Angeyja som lå sammen med ungene sine, gikk rolig ut av kassen, bort til rottweileren med bredsiden til, og bare rolig – uten en lyd – skjøv henne ut av rommet. Hun returnerte rolig til valpene og rottweileren ble stående slukøret utenfor. Angeyja hadde en utrolig selvsikkerhet og en dempende effekt på de fleste hunder.

Å oppsummere hennes liv er ingen kort prosess, og hennes utstillingskarriere ble både lang og suksessrik. Det å være omtrent på toppen fra 2 års alder til 13 års alder er få forunt. Hun var mestvinnende tispe syv ganger, nr. 2 to ganger og nr. 3 en gang. Mestvinnende veteran fire ganger. Hadde en mengde gruppe og bis-plasseringer og tillegnet seg 12 titler i løpet av disse årene. Hun ble verdensvinner i Helsinki i 1998 og nr. 2 på verdensutstillingen i Amsterdam i 2002. På NKK’s veterangalla ble hun nr. 2 i 2005 og gikk helt til topps i 2006. På den franske spesialen i 2007 fikk hun excellent, vant hun sin klasse og var blant topp 3 på tisper i en alder av 13 år. Dommeren trodde vi hadde kommet i feil ring, og uttalte at hun kunne ha vunnet åpen klasse, som er den største og mest prestisjefyllte  klassen.  Slike uttalelser varmer ens hjerte.

På grunn av så gode prestasjoner gjennom så mange år, tør vi påstå at hun er den mest vinnende pyreneer gjennom alle tider i Norge. Selvfølgelig var hun en bra hund eksteriør-messig, men det at hun elsket utstilling og trivdes i ringen ga henne ”det lille ekstra”.

Angeyja var en fremragende trekkhund, og hun var i mange år med på å trekke handikappede i skog-/mark med vogn eller slede. Det ble mange fine skiturer i strikken bak henne, og hun lærte opp våre andre hunder og hennes gode venninne Marielle hvordan man blir en god stabil trekkhund. Vi har aldri direkte trent lydighet med Angeyja, men hun kunne alle momentene til lydighetsøvelsene, og hun deltok og ble nr. 3 i uoffisiell klasse i den lokale hundeklubbens klubbmesterskap med klasse-1 øvelser sammen med raser man vanligvis ser i lydighetsringen. Med andre ord var hun en allsidig hund.

Vi fikk ofte spørsmålet; hva forer dere med som kan ha en så gammel hund som ser så ung ut? Det var nok ikke forets merke som var årsaken til hennes lange livsløp, men selvfølgelig hun ble holdt i god fysisk form samt holdt slank hele livet. Det er ingen tvil om at genene spiller en stor rolle her.  Hennes mor, Laugtun’s Sabina ble også over 13 år, og hennes far Kävis Heartbreak in Silhouette var sprek helt til det siste da han fikk hjerneslag nesten 11 år gammel. Han ble 3. beste hannhund på spesialen i 1997, og derav beste hannhund fra Norge, 10,5 år gammel. Hennes sønn Chivas går nå i sitt 10. år og er bare ungdommen…

På utstillingen i Ekeberghallen i februar i år hedret han Angeyja ved å hente hjem BIR, 2.BIG og BIS-veteran noen dager etter at hans mor døde. Det betydde spesielt mye for oss følelsesmessig.

I midten av desember 07 fikk hun sannsynligvis et lite slag, ble litt gradvis bedre i neste tre ukene med noen gode dager innimellom der hun lå og lekte på gulvet som vanlig med lille Folie, og spurtet av gårde i hundegården som om ingenting var hendt. Men fra midten av januar 08 ble hun gradvis dårligere igjen og hadde vanskeligheter med å holde på maten. Den dagen vi måtte bestemme at ”nok var nok” var tung, men det er viktig å fjerne sin egen egoisme i en slik stund. Vi ville jo gjerne beholde henne for evig, men slik er dessverre ikke livet. De siste 2 dagene fortalte hun oss tydelig at ”nå må dere få la meg slippe”.

Vi er evig takknemlig for den tiden vi fikk ha Angeyja hos oss og kommer aldri til å glemme henne. Takk til Astrid for at du produserte en slik fantastisk hund, og takk til Sven-Olof og Bente som lot oss få lov til å ha henne som familiemedlem i alle disse årene.